"...And you will know us by the trail of dead was defending themselves with their instruments, which is now destroyed!"

Kompisene Jason Reece og Conrad Keely flyttet fra Washingtons hovedstad Olympia på begynnelsen av 90-tallet til hjembyen Austin. Der dro de med seg Kevin Allen og Neil Busch og startet opp prosjektet som nå har det småskrullete navnet ...And you will know us by the trail of dead, heretter bare kalt Trail of dead i denne anmeldelsen. Bandet ble fort kjent som et spektakulært liveband, hvor massakrering av instrumenter var et kjennetegn. Bandets to forrige plater ble utgitt på indieselskapene Trance Syndicate og Merge, og inneholdt grovsortert piggtrådrock. Gjengen spilte hardcore som et fåtall mennesker klarte å lytte til. Gitarlyden lignet lyden fra en motorsag og gode melodier var fraværende. Likevel, bandets intense spilling og entusiasme gledet mange rockehjerter, spesielt live. Debutplata er visst slitsom, oppfølgeren "Madonna" på Merge er litt roligere, men mangler fremdeles de gode melodiene som kunne ha ført bandet opp i verdenseliten.

Årets utgave av Trail Of Dead er derimot noe helt annet. Bandet har fått fotfeste hos en av de større plateselskapene, selveste Interscope (nå en del av Geffen), og har kanskje levert årets rockebombe. De har tatt med seg det beste fra de to første platene, det vil si motorsaglyden fra gitarene og intens hardcore fremføring, i tillegg har de denne gang skrevet helt fantastisk flotte melodier, samtidig som platas omslag, tekstheftet og forøvrig innhold er krydret med de lekreste detaljer. Tekstheftet er forresten en liten genistrek du. Gotiske symboler, bilder og malerier som bandmedlemmene har tatt vare på fra de var yngre omkranser tekstene, og det er en sann fryd å sitte å lese gjennom alt sammen mens plata snurrer rundt i voldsom fart inni spilleren. Tekstene er forøvrig like mystiske som resten av innholdet både i og rundt plata, og ligner mer på seriøs poesi enn rocketekster.

Bandet gjort et kenguruhopp i riktig retning, det er en detaljrikdom på denne plata som man sjelden hører. Trail of dead har krydret sin hardcore med sjel og mektige lydlandskaper. De har blitt et emoband (hardcore med dype følelsesmessige vibber), og har slengt på et lass med spennende instrumenter for å vise at de mener alvor. Trail of dead ligner i dag ikke på noen andre band, men det er ikke vanskelig å høre hvilke band de har lyttet mye til. Som referanser kan nevnes spesielt Hüsker Du (spesielt albumet Zen arcade), Sugar, The Afghan Whigs, Sonic Youth, The Doors, At The drive-In, Fugazi og Unwound.

Plata åpner med en liten søt pianosnutt dandert med fabrikkstøy. Dagsorden er satt, de som ikke har hørt bandet før er pirret mens de som forventet old-school-hardcore måper høyt. Snutten varer dog ikke evig, og før lang tid er er gått dundrer første ordentlige låt gjennom skolten din. "It was there that i saw you" er Trail of dead på nye stier. En melodiøs koloss som bygger seg opp og ned og som veksler fra det vare til det pompøse. De hadde ikke fått til dette med vanlig bass, tromme, og gitarbesetning så de har dratt inn fioliner, cello, sax og diverse for å skape riktige stemninger. Bandets ferske melodiske teft gjør seg utslag i flere av låtene, men nevnes spesielt kan horribelt flotte "Baudelaire". På neste låt, "Homage", får galskapen fritt spillerom. De har ikke glemt gamle kunststykker og leverer en låt som få andre er i stand til å trylle frem. Støyrock og hardcore har alltid gått hånd i hånd, og Trail of dead forklarer oss hvordan det skal gjøres bedre enn noen. Andre suverene låter er "How near how far", "Relative ways" og "Monsoon".

Det finnes i det hele tatt ingenting på denne plata som er dårlig. Dette er en moderne klassiker som platesamlinga di skriker etter.

Rock Engh Roll 30 mai 2004