Brødrene Vincent og Danny Cavanagh dannet Anathema i hjembyen Liverpool i 1990. I løpet av noen få år ble de blant de viktigste banda innen doom, death og goth metal. Bandet hadde en fantastisk sanger ved navn Darren White, og Anathema var sammen med band som Paradise Lost, Moonspell og My Dying Bride blant de mest kjente innen sjangeren. I 1995 ga Anathema ut minialbumet "Pentecost III", som etter min smak er noe av det flotteste som er laget innen tungrock overhodet. Samme år forlot imidlertid White bandet for å starte Blood Divine og Anathema fortsatte med gitarist Vincent Cavanagh som sanger.

Med Whites avskjed forsvant også den viktigste linken til death og doom metal. Det gotiske preget forble imidlertid sterkt på et par album til, men så i 1999 kom den storslagne "Judgement". Skiva var blant de beste det året, og bandet hadde nesten helt forlatt metal for å bli noe som lignet Pink Floyd's mektige og stemningsfulle progpop-periode midt på 70-tallet. Det var lange mollstemte, luftige, orkestrale saker som krevde fokuserte lyttere. Det som tilsynelatende var anonymt og kjedelig var egentlig usedvanlig dype melodier med kraft og skjønnhet. Anathemas gamle dyrkere var selvsagt sjokkerte over utviklingen og bedre ble det ikke da bandet i intervjuer utbasunerte at de ikke lenger sto for det de gjorde tidlig på 90-tallet.

I 2001 ga de så ut oppfølgeren "A fine day to exit", som åpner med vakkert pianospill, og neste spor, "Pressure", bekrefter at bandet har stor sans for Pink Floyd. Låta er behagelig og melodisk, men har ikke den samme kraften som "Judgements" åpningsslåt. Den trenden fortsetter egentlig gjennom hele skiva, og summa summarum så er ikke "A fine day to exit" som forventet. Best er de når de skyver fra litt, som et stykke ut i "Looking outside inside", i  "Underworld", og i "Leave no trace". I sistnevnte låt kan man høre inspirasjon fra såvel Jeff Buckley som Radiohead. Da merker du at bandet fremdeles kan lage magisk musikk.

Dessverre så ligner musikken litt for mye på Pink Floyd til tider, og stemmen til Cavanagh er også til forveksling helt lik stemmen til Roger Waters, spesielt på" Panic" - som forøvrig er platas hardeste låt. "Temporary peace" er en særdeles behagelig sak som får deg til ønske at du lå i gresset og stirret ubekymret opp mot stjernene en sen augustkveld med en bit av hjemmelaget krydderkake i handa.

Anathema har laget en bra skive, men den tåler ikke å bli sammenlignet med "Judgement", da faller den til bakken som dampveivalset gress.

Rock Engh Roll 5 april 2004