Jan Arne Handorff skrev noen udødelige anmeldelser i Nye Takter på 70- og 80-tallet. Jeg skjønte lite av det han skrev - som oftest - men jeg fant ut at de platene han anmeldte var utrolig spesielle, og bra - så jeg kjøpte de platene han anmeldte. Hans anmeldelser var i seg selv kunst, og gjennom de oppdaget jeg artister som for eks. The Residents, og plater som "Eskimo" og "Third reich and roll". Skribenten Jan Arne Handorff og radioens Harald Are Lund er personligheter som fikk meg til å forstå at rock er det viktigste i livet - i alle fall til man får familie og barn og slikt - og Lund pendlet meg inn på artister som Captain Beefheart, Frank Zappa og The Butthole Surfers, for å nevne noen. Alle disse artistene gjør noe med hodet ditt og det finnes ingenting som ligner på de eller kan erstatte dem. Men fra tid til annen dukker det opp band og artister som er like spesielle, og om noen år vet vi kanskje om de har blitt like store også - kunstnerisk sett.

På oppegående Osito Records i Oslo finnes i øyeblikket flere svært så kreative og særegne band, som for eks. Alpine Those Myriads. Hvis du er like nysgjerrig på ny musikk som meg vil du antagelig kjøpe plata bare på grunn av det uforlignelige plateomslaget, og hvis du først har gjort det og bretter opp platecoveret, vil du finne en vrimmel av tekster, bilder og tegninger som du kan betrakte til øyet blir stort og blått. Men det er først og fremst musikken denne omtalen skal handle om, og den er skrevet og laget av duoen Elijah Noah og Gypus Chelofan, og spilt inn ved hjelp av et ekstremt høyt antall vanlige og høyst uvanlige instrumenter, som glockenspiel, mbira, theremin, stylophone og melodica. Plata er produsert av Robert Jønnum i hans Protofon Studio, som sikkert har hatt noen utfordringer underveis.

Duoen som er i fokus her er: Gypus Chelofan, av polsk/tysk opprinnelse, er også forfatter og har forfattet omstridte bøker innenfor psykiatrien m.m., men i denne forbindelse er han en avantgarde musiker og lydskulptør med særfelt som perkusjon, piano, div. strengeinstrumenter, trommer, og han utfører dette innenfor en mental ramme av uhelbredelig depressiv karakter. Videre har vi: Elijah Noah, brite, sønn av en skotsk prest og med fokus på poesi og låtskriving. Han er Chelofan's motstykke, da han er vennlig og mild. Også han er forfatter, men skriver om helt andre ting, som seksualitet, kulturarroganse, spiritualitet og tidsreiser. I denne musikalske settingen presenterer han mye av det vi får høre av strengeinstrumenter.

Tekstmessig kan man tenke seg polariseringen mellom disse to ytterpunktene, men plata er ikke noe konseptalbum, men den er noe tematisk likevel, da den handler om - sett fra Alpine Those Myriads innfallsvinkel - din streben etter lykke, identitet og fokus; din opplevelse av å bli slynget fra følelse til følelse, fra verdensopplevelse til verdensopplevelse. Duoen vil - du får selv bestemme om de makter det - anskueliggjøre noen av disse prøvelsene du gjennomgår, og tilbyr trøst og vrede i form av sine erfaringer, sitt kryptiske livssyn, og gjennom sin "Yr royal jetlag gospel" - som dermed blir din.

Dette er komplisert, for det dreier seg om dype ting du ikke tenker på til vanlig, tror du, men faktum er at du gjør det hele tiden, uten å reflektere over det, Alpine Those Myriads setter bare ord til dine undertrykte, dog høyst tilstedeværende tankegods og hverdagserfaringer.
Det er av flere grunner The Residents ble nevnt tidligere, tekstene og tematikken til Chelofan og Noah er som hentet fra en av skivene til The Residents - som briljante "The tunes of two cities". Også verdt å nevne i tekstsammenheng er at den amerikanske legenden Daniel Johnston er med som gjest på denne plata. Han bidrar med lesing av egen, spesialskrevet tekst på "Love is a fascist invention"

Duoens musikk er helt umulig å plassere i noen bås, men live har de fått euforisk mottakelse fra musikkjournalister i inn- og utland. Det dreier seg live om et musikkteater hvor de visuelle effektene er like sterke som de auditive, med et perfekt samspill mellom humor, galskap og ekstreme affekterte utblåsninger hvor rock står sentralt på ene siden, og alvorstynget, seriøs, anarkistisk, avansert og totalt ukommersiell samtidsmusikk på den andre siden. Akkurat.
Jeg har jo ikke sett dem live, men kunne gjerne tenkt meg dem hjem til stua mi en lørdagskveld.

Nå er imidlertid debutplata her, og den er vel en av de mest eksperimentelle som er gitt ut i mitt elskede Norge gjennom tidene. For du verden så vanskelig tilgjengelig musikk da, den er gjennomført krevende, totalt kompromissløs og ulyttbar for et flertall av norske platekjøpere. For meg derimot, som har brukt 20 år av mitt liv til å bli kjent med musikk som et fåtall interesserer seg for - er den en bekreftelse på at min endeløse lytting gjennom tusenvis av uforståelige plater har gitt resultater.

En av de få platene jeg ikke har fått noe ut av er derimot "Metal machine music" med Lou Reed. Det er 64 minutter med elektronisk støy. Jeg har spilt den to ganger - en gang på cd og en gang på Lp - men det er ikke mye å hente der. Den plata fremstår som det absolutte motstykke til "Yr royal jetlag gospel". Begge er i utgangspunktet umulig å få tak på - selv etter mange gjennomlyttinger, men der "Metal machine music" fortsetter å være utilgjengelig og tom for materie, mates hjernen med stadig flere positive auditive opplevelser fra "yr royal jetlag gospel". En følelse av at man opplever noe sjeldent og flott trenger seg på etter svært mange lyttinger, plata vokser og vokser, hver eneste låt, hver eneste tone og detalj finner sin plass i puslespillet. Plata har nå tatt et mentalt ballegrep på meg.

Det er problematisk å beskrive det ubeskrivbare, som en musikalsk helhet kan de musikalske temaene til Chelofan og Noah likevel kunne puttes inn i rocksekken. La oss prøve å kalle det eksperimentell rock med en overbygning fylt av klassisk musikk, teatermusikk, ambient, opera og akustisk singer/songwriter i flytende form som i perfekt sammensatte doser drypper ned og manifesteres som et lydteppe, perfekt satt sammen for anledningen i Jønnum's studio i Etnedal, Valdres.

Det som videre gjør denne plata så makeløs er dens innebygde varme, sjarm, nærhet og dybde. Mesteparten av plata er spilt inn akustisk, som den flotte åpningsslåta "My fertile hour pt. 1". Den er melodiøs, varm og den flyter lett av gårde uten at den provoserer sansene nevneverdig. Den er bare vakker og god. Den akustiske gitaren danser florlett gjennom rommet og etterlater seg en følelse av tilfredshet og lykke.

Så inntar klassisk musikk arenaen. Et trist piano blir avløst av en dundrende repetitiv rytme med en operasanger tunet inn på show i et teater. Bra eller dårlig? Vet ikke. Men definitivt spennende, og klart veldig deilig å spille høyt. Imidlertid, låta utvikler seg til et lappeteppe av gale musikalske innspill, og den unndrar seg enhver beskrivelse utover at det er spesielt.
Deretter, til min overraskelse, høres det ut som David Bowie har tatt over som sanger. Chelofan synger litt som Bowie gjorde på låta "Time" fra geniale "Aladdin sane" fra 1973. Melodistubben er over før tankene får slått rot. Fra tid til annen dukker det opp lydfragmenter som penser tankene inn mot andre artister, som Tom Waits, The Residents, tidlig Pink Floyd, Radiohead, Brian Eno, Violent Femmes, David Bowie og ...ja, flere også, uten at jeg helt klarer å sette navn på de. Synginga på plata er like dramatisk, effektfull og kameleonaktig som musikken forøvrig, det virker nesten som det er nye sangere på hver låt.

Bandets spesialitet er virkningsfulle overganger fra det vakre og iørefallende til det totalt utilgjengelige. Sånn sett ligner de fabelaktige Godspeed You Black Emperor. Mange av låtene starter som en rockelåt, og tar deretter av i alle retninger, eller flyter over i klassisk musikk.
Albumets koloss er etter min oppfatning "Pseudo metal ears". Den hvisker seg i gang, brer seg litt utover med et blåseinstrument, før et fryktlig inferno av velrettet grusommelig støy tupper deg våken. Effekten gjentas flere ganger. Støyrock mine damer og herrer. Og fra det, til akustisk gitar og en pen melodi kledd inn i et totalt malplassert lydteppe av vindstøyaktige lyder - eller hva det er. Uromomentene forsvinner og låta åpenbarer seg som albumets fineste  og mest iørefallende melodi. Så kommer disse vindstøyaktige lydene tilbake. Du verden.
Jeg må si at den akustiske gitaren er god å ty til for å få et balansert lydbilde her, for hadde ikke den vært med kunne det blitt for mye mas.

Duoen har laget låter til denne plata som er tilpasset lytting i den private sfære. Helst bør du sitte psykisk forberedt på at dette er musikk som utfordrer deg som lytter. Hvis du klarer å løsrive deg fra hverdagens stress og mas, så vil det åpne seg en musikalsk verden for deg som kan hende gir deg en god følelse, en følelse av tilfredshet, lykke og ro. For det er faktisk slik at musikk kan virke mer helsebringende og avslappende enn dyre beroligende midler fra apoteket. Så, sett av en kveld du er alene, kjøp et par bokser med juleøl, og kos deg med stor kunst. Det er du verdt.

Liker du denne plata synes du den er enormt bra, liker du den ikke så er den en plage å høre på. Musikk er en smakssak. Alpine Those Myriads!

Rock Engh Roll 11 mai 2004