Forord: The Aller Værste! var et legendarisk new wave-band fra Bergen - uten bergensere - som skapte norsk rockehistorie fra 1979 til 1981 med sitt svært potente, innovative og utfordrende sammensurium av punk, ska, funk og dub. Bandet ble dannet i oktober 1979 og "Materialtretthet" ble spilt inn i Roxy Lydstudio i Fredrikstad våren 1980.

Omtale: Denne skiva ble gitt ut omtrent på den tida jeg nesten hadde lov til kjøpe øl, og nettopp hadde forstått at rock var det helt store. Etter hvert har det blitt unger, kjerring, jobb, hus og alt det der, men på slutten av 70-tallet var det bare rock det dreide seg om bortimot hele døgnet. Jeg brukte alle penga på rockeskiver. Punk og new wave dukket opp på den tiden jeg begynte å få foten for god rock. I søpla gikk Abba, Sweet, Nazareth, Bobby Goldsboro, Åge Aleksandersen Ivar Simastuen og Jahn Teigen. Inn i varmen kom Joy Division, Elvis Costello, Zappa, Wire, Ry Cooder, Stooges, Sex Pistols - og ikke minst norske artister som De Press, Kjøtt og TAV!.

I en periode kjente jeg ingen i lille Rjukan som likte så spesiell musikk som meg, men så ble jeg kjent med flere andre som toget meg videre inn på en stasjon hvor jeg ble kjent med Velvet Underground, Janis Joplin, Muddy Waters og ikke minst Neil Young, med flere. En av de artistene som satt de dypeste sporene i meg var The Aller Værste!. Jeg kjøpte "Blålys Ep" i 1980 og på det tidspunktet hadde jeg knapt nok hørt noe som var så annerledes og rart som akkurat den. Da "Materialtretthet" ble gitt ut på høsten samme år var jeg kjapp til å investere. Plata var genuint spesiell i 1980, og den er det fremdeles, nesten 24 år seinere, ved gjenutgivelsen av den i cd-format på Rec 90.

The Aller Værste! var egentlig bare et sideprosjekt fire av medlemmene i Johnny Banan band surret litt med på moro, men prosjektet tok av og snart var The Aller Værste! hovedprosjektet.
Bandets spesielle lydbilde og ska-inspirerte new wave fikk ikke bare stor oppmerksomhet i Norge; selveste John Peel spilte låta "Blålys" ofte i BBC. Bandets gjennombrudd kom likevel i hjemlandet ved at de fikk Spellemannprisen for nettopp "Materialtretthet", og solgte hele 8000 eks. av skiva, noe som var meget bra til å være et norsk indieband på den tida. Sammen med Kjøtt, og noe seinere De Press med Andrej Nebb i spissen, sørget de for at norsk rock hadde fått en skikkelig skotupp midt i ræva og de satte i gang en kreativ bølge som varer fortsatt når vi skriver 2004. TAV! selv holdt ikke så lenge, men det får bli en annen historie, for kimen til norsk rocks fremtid var sådd.

Musikken til TAV! er sannsynligvis enda mer spesiell i dagens musikklandskap enn den var i 1980, for på den tiden var det et nytt band på de britiske øyer som het The Specials. De spilte skapop, også kalt ska revival, som var influert av jamaicansk ska og reggae, og de var et av mange band som blomstret under new wave-paraplyen. The Specials var innovatører i genren og vi hører mye The Specials i musikken til TAV!. Men TAV! var så mye mer. De hadde nemlig energi og attityd som et punkeband, basslinjene var enten funky og feite, eller dubinspirerte. Det var forøvrig to på bass, to på orgel og to på gitar, så de byttet om på hvem som spilte hva, noe som selvsagt førte til stor variasjon i lydbildet gjennom hele skiva.

Tekstene er på gjenutgivelsen lagt ved, noe som gir oss en enda bedre mulighet til å kose oss verre hver gang vi spiller plata; tekstene er nemlig ekstremt snåle. De er samfunnsengasjerte, men samfunnet beskrives fra en snålings ståsted; med humor, artige ordspill og med et lite ballespark til fiktive personer og samfunnsgrupper. Det hele synges så deilig skakt og garasjepreget at gråten presser på fra overivrige gledesnerver. Sjekk bare denne teksten fra åpningsslåta "Du sklei meg så nær innpå livet", som forøvrig starter i en bar.

"Jeg kom meg inn på discoen/ hvor det var en jævla trengsel/ hvor mini-Travolta
vrikka hofter i et fengsel/ Ei disco-danserinne skulle lære meg å fly/ men før vi
kom så langt måtte jeg ut og spy"

Plata mangler kanskje den store hiten som kunne tatt den til de store høyder også kommersielt, mangel på penger var en av årsakene til bandets fall, men skiva er fylt opp med slike evigvarende rytmiske utskeielser som helt automatisk setter i gang kroppslige bevegelsesprosesser, tekster du kan le og gråte av, og gromlåter som faktisk har tålt tidens tann i over 20 år - uten at de på noen som helst måte er lettfattelige og billige.

Vi får håpe Rec 90 får ut resten av det klassikerbefengte stoffet til TAV! på cd også!!

Rock Engh Roll 29 april 2004