Aerosmith fra Boston, Massachusetts, på nordøstkysten av USA ga ut sitt første album, "Aerosmith", i 1973. Plata etablerte lydbildet til bandet umiddelbart. Bandets utrykk domineres av den musikalske dialogen mellom vokalist Steven Tyler og gitarist Joe Perry, som mange mente var en av datidens beste gitarister. Han vekslet mellom akustiske og elektriske gitarer - det være seg både solo, slide og 12-strengers. Rytmeseksjonen lå i bakgrunnen og serverte et fjellstøtt rullende, gyngende komp som hadde masse blues i seg.

Steven Tylers stemme kunne assosieres med Mick Jagger og bandet ble derfor ofte sammenlignet med britiske The Rolling Stones - de fikk sågar tilnavnet "Fattigmanns Stones" av kreative musikkjournalister. Hvis man tenker på Stones slik de framsto fra slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet så er det muligens likhetstrekk mellom de to banda, men Aerosmith spilte definitivt mye hardere rock enn sine engelske venner. Det første albumet ble likevel ikke noen stor suksess, sannsynligvis fordi melodiene ikke var noe spesielt engasjerende, det var først og fremst bandets to kreative aktører samt lydbildet som var med på å sette bandet på verdenskartet.

I 1974 kom så "Get your wings" ut. Plata besto av 7 egenkomponerte låter samt en svært spesiell og fremfor alt saftig utgave av Bradshaw/Mann/Kay-låta "Train kept a rollin'".
"Get your wings" er sammen med sine nyere søstre, "Toys in the attic" fra 1975 og "Rocks" fra 1976, nødvendigheter innen hardrock. De tre skivene satt en standard for hardrock som få har klart å leve opp til seinere, ikke engang Aerosmith selv. Årsaken til at jeg velger å skrive om "Get your wings" - som av de fleste regnes som noe svakere enn de to andre nevnte - er at den betyr noe spesielt for meg personlig. Det var nemlig den første hardrock-plata jeg hørte som guttunge. Den gang hadde jeg den på kassett, siden har jeg kjøpt den opp både på LP og CD - nå i remastra utgave med masse bilder og info om bandet.

Det som gjør bandets andre album så bra er noen helt suverent gode melodier, som "Same old song and dance", hvor en blåserrekke med Michael Brecker, Stan Bronstein, Randy Brecker og Jon Pearson, supplerer opp med en utrolig fyldig og fet lyd over en allerede hard, svingende og frisk låt - med et typisk fengende Tyler/Perry-refreng du ikke blir kvitt.
Andre låt ut er ikke dårligere. "Lord of the thighs" presenterer låtskriver Tyler på vokal - og piano. Tyler er nå konge. Han gjør låta til en levende pulserende organisme med sin vibrerende, røffe stemme og rullende pianospill - og bak ham gynger 2 gitarer, bass og trommer.

Platas mest imponerende låt er likevel den eneste de ikke har skrevet selv, "Train kept a rollin'". Det er i utgangspunktet en gammel sviske som Aerosmith her gjør helt til sin egen. Ja, bandets versjon er som en helt ny komposisjon. Låta er helt typisk for Aerosmith midt på 70-tallet: det var tungt og hardt, det vugget avgårde i et lavt tempo - til hardrock å være, og de var kolossalt melodiske. Aerosmith var ekte rock 'n' roll, de hadde en solid dose blues og soul i seg, de var ekstremt gode instrumentalister, og de skrev låter som står seg like godt i dag.

Rock Engh Roll 4 april 2004