Ryan Adams
Heartbreaker
Bloodshot
Records
Cd
-
2000
KLASSIKER
 |
Ryan Adams:
Født i Jacksonville, North
Carolina, i november 1974, men har de siste årene bodd på Manhatten i New
York. Han har ikke førerkort, elsker katter, digger sci-fi filmer og
samler på The Smiths bootlegs.
Genre: Alternativ Countryrock
-
Rock -
Singer/songwriter
Låter:
(Argument
with David Rawlings concerning Morrissey)
-
To be young (is to be sad, is to be high)
-
My winding wheel
-
Amy -
Oh my sweet Carolina
-
Bartering lines
-
Call me on your way back home
-
Damn, Sam (i love a woman that rains)
-
Come pick me up
-
To be the one
-
Why do they leave?
-
Shakedown on 9th street
-
Don't ask for the water
-
In my time of need
-
Sweet lil gal
I Rockeweb:
2000
-
00-tallsrock
-
Countryrock
-
Klassikere
Webreferanser:
Offisiell side
-
Adams.org
-
Adams Online
 |
Ryan Adams var leder og
låtskriver i det formidable alternative countryrock-bandet
Whiskeytown fra Raleigh, North Carolina. Bandet ble stiftet i 1994,
og før det ble oppløst i 1999 hadde de gitt ut i alle fall to skiver
som vil bli stående igjen som tidløse klassikere. Både "Faithless
street" fra 1996 og "Stranger's almanac" fra 1997 er kolossalt
flotte album som, om ikke annet, satt Adams under et voldsomt
forventningspress før han skulle begynne å gi ut skiver under eget
navn. Whiskeytown kollapset i 1999 etter mange personlige problemer
og trøbbel med plateselskapet, men allerede noen måneder seinere var
Adams klar med sin første soloskive, "Heartbreaker". Bransjefolk og
kjente var ikke overrasket over at han var så raskt i gang igjen
etter bruddet, for han hadde allerede opparbeidet seg et rykte som
en av de mest hardt arbeidende, dyktige og kreative artistene i
statene. Ja, Adams lager så mange låter at kun en brøkdel får plass
på skivene hans, og skal man dømme etter kvaliteten på det som gis
ut så er det definitivt et tap for oss lyttere.
Før utgivelsen av "Heartbreaker" dro Ryan Adams med seg noen kjente
og kjære personer inn i et studio i Nashville og gjorde noen
sessions, som David Rawlings på sang og gitarer, produsent Ethan Johns på
trommer og bass, Gillian Welsh på sang, gitarer og el. bass, samt
Pat Sansone på piano og orgel, i tillegg til at Emmylou Harris, Kim
Richey og Allison Pierce var med og sang på noen låter. Mange ble
kanskje overrasket over resultatet - sikkert også Adams selv - for "Heartbreaker"
har blitt en av de vakreste og mest behagelige platene som er laget.
Det er 52 minutter med balsam for sjela. Albumet er svært neddempet,
jordnært og løs i formen, med akustisk gitar, nydelig damekoring og
Adams såre, vakre stemme som platas bærende elementer.
Det kan gjerne bli et diskusjonstema i åra som kommer, men jeg mener
at Adams aldri har laget så flotte låter som han komponerte til
dette albumet, og han høres også veldig fornøyd og avslappet ut -
til tross for nylige problemer i Whiskeytown.
Den flotteste av dem alle er nok hans lovsang om hjemstaten North
Carolina, "Oh my sweet Carolina". Emmylou Harris er med og synger så
vakkert at verden stopper opp i noen minutter.
"Bartering lines" starter opp med banjo, akustisk gitar og en herlig
sår vokal av Adams. Høres litt ut som Neil Young i starten. Låta er
langsom, dempet og behagelig, men har samtidig et deilig gyngende
bluesy groove, og som ellers på plata - uovertruffen koring.
Likevel, en roligere og vakrere låt enn fenomenale "Call me on your
way back home" er vel knapt mulig å lage. Ord forklarer ikke
storheten i den låta, den må høres. Ordet trøkk brukes gjerne om
annen slags type musikk, men når resten av bandet ramler inn litt ut
i låta så er akkurat det riktig ord å bruke, og når Adams drar frem
munnspillet sitt så har man det bra.
Innimellom ligner han på en av amerikanernes største musikalske
helter, Woody Guthrie, spesielt i fine "Damn Sam".
Et annet høyst oppegående nummer er rockeren "Shakedown on 9th
street". Etter en slik kanonade kan man spørre seg om hva
Adams egentlig bør satse på som artist, for hvis han vil gi ut en
skive full av slike rockere, så er han på høyde med de fleste.
Gillian Welch er forøvrig med å skriker litt på låta.
Siste låt jeg vil nevne i denne omgang er fabelaktige "In my time of
need". Adams er så herlig åpen og leken tekstmessig. Det er vel
nummeret før han forteller oss om intime episoder i livet sitt. Man
lytter godt etter teksten på denne låta - og andre - for Adams
får en til nikke gjenkjennende på hodet, tekstene handler nemlig om
de ekte verdiene i livet, og Adams treffer noen nervetråder som
vibrerer kraftig under avspilling av plata - og spesielt under "In
my time of need".
"Heartbreaker" er god som gull, inneholder bare gromlåter, og i
likhet med alle klassiske rockeskiver så er det en helt egen
stemning og atmosfære som går som en rød tråd gjennom hele skiva.
Ryan Adams lidenskapelige rockehjerte er den røde tråden i dette
tilfelle, og når han klarer å spre disse vibbene til de andre i
bandet så blir resultatet tidløst og vakkert.
Rock Engh Roll 19 mars 2004 |
Ryan Adams
Gold
Lost Highway
Records
Cd
-
2001
 |
Genre: Alternativ
Countryrock -
Rock
-
Singer/songwriter
Låter: New York, New York
- Firecracker
- Answering bell
-
La cienega just smiled
- The rescue blues
- Somehow, someday
- When the stars go blue
- Nobody girl
- Sylvia Plath
- Enemy fire
- Gonna make you love me
- Wild flowers
- Harder now that it's over
-
Touch, feel & loose
-
Tina Toledo's street walkin' blues
- Goodnight, Hollywood Blvd.
I Rockeweb:
2001
|
|
Ryan Adams har
jo det
meste som skal til for å bli countryrockens store høvding. Han synger
flott og følsomt med en slik stemme som sprekker på de rette stedene.
Som låtskriver er han eksepsjonelt arbeidsom og dyktig. Hele 16 låter er det på denne
skiva og ingen er kjedelige, selv om plata
sannsynligvis ville vært mannens beste hadde han vært mer selektiv og kuttet ned til 12
låter. Alt ettersom hvilket humør man er i så skifter favorittlåtene her. De
rolige følsomme balladene hans er som før: sarte melankolske perler
med nydelige refreng og flott koring, med soloer og overganger som gir
deg gåsehud på ryggen.
Den flotteste er myke "Harder now that
its over", som er en kjærlighetsballade.
Vi visste han kunne lage
flotte ballader - det var liksom forventet etter "Heartbreaker"
og Whiskeytown- platene "Strangers almanac" og "Faitless
street" - det som overrasker her er soul-låtene og rockerne. Nesten
på alle de raske låtene har han med seg et helfett kor, blant annet
bestående av noen damer og Counting Crows-sjefen Adam Duritz.
På
"Touch, feel and loose" får de frem soulfølelse som et
negerorkester fra bakgatene i Harlem. Det duger i bøtter og spann. Ikke bare
viser Adams at han hørt mye på
tradisjonell amerikansk musikk, men han kan også sin ABC av britisk
rock. "Tina Toledos street walkin blues" kunne vært en Stones-låt fra 1968, eller vært henta fra et Pretty Things eller Faces album
fra samme tidsperiode. Hør mannen rocke pudding i filler på "Enemy
fire"!
I "Firecracker" drar han frem
munnspillet og serverer en rykende varm countryrocker med et slikt
refreng man aldri får ut av skallen. I Adams har du fått en arvtager
Bob Dylan! - men før du får snudd deg så har han forandret stil igjen,
til "Answering bell" og popballade av det svulstige slaget,
dandert med banjo og et hammond orgel.
Tekstmessig er han som vanlig tilregnelig: "New York, New York" er en
hymne til byen vi alle har blitt så glad i etter katastrofen 11
september, og over ni minutter lange "Nobody girl", og
pianodrevne "Goodnight Hollywood boulevard" har tekster man kan
gruble over mens man sitter og biter i en stram sitronbåt i sin dype
divan en bitende kald vinterkveld.
Mannen gjør altså det meste riktig, og før du
legger deg kan du sette på høretelefonene og spille "When the
stars go blue", så ordner han en god behagelig natts søvn for deg
også. Gratulerer Ryan, du er en produktiv vinner.
Rock Engh Roll 19 mars 2004 |
Ryan Adams
Demolition
Lost Highway Records
Cd
-
2002
 |
|
Ryan
Adams er ein særdeles produktiv fyr. Siste året har han spelt inn, etter
det eg har høyrt, låtar til å fylle 5 album. Mulighetene for at alt
ikkje er av like høg kvalitet og interesse skulle imidlertid være til
stades, skulle eg meine. Noko denne utgivelsen er eit bevis på
dessverre. Her er det langt mellom godbitane.
Var dette dei beste av låtane som skulle halde til 5 nye plater, ja så
håpar eg resten blir gøymt vekk, og for Ryan Adams sitt etterdømme aldri
blir freista utgitt på noko som helst vis.
Når det er sagt, alt er relativt. Ryan
Adams er ein artist eg har hatt stor sans for og fulgt med interesse
sidan eg høyrde Whiskeytown plata ”Strangers Almanac” eingong i 1997.
(For dei uinnvidde Ryan Adams var frontfigur, og etter rykta diktatorisk
leiar i nevnte band).
Hans solodebut frå 2000 med tittelen ”Heartbreaker” var ein inderlig og
skjør plate som i store trekk hadde sitt utgangspunkt frå eit havarert
forhold. Han utførte dette med troverdighet, og utan å bli pinlig
sjølvopptatt. Denne i hovedtrekk akustiske og nennsomt produsert plata,
var eit av dei definitive høgdepunktene på platefronten dette året.
Fekk også med meg ein konsert med mannen, åleine med
gitar og piano, noko som ikkje gjorde beundringen for musikken hans
mindre. Så kom ”Gold” ein meir ujevn
oppleving, men likevel med så mange flotte sangar, at plata blei spelt
ofte sist år, her i heimen.
Me skriv 2002, og endå ei plate er ute, som tittelen seier ei plate
basert på demo opptak. Eg kunne faktisk vore denne forutan. Ok, det
finst nokre bra ting her også, først og fremst ”Dear Chicago” og ”Tomorrow”,
to sjelfylte og fine Ryan Adams ballader. Kanskje
og ”Hallelujah”, sjølv om refrenget er litt for safe. Resten då;
varierer frå middelmådigt til svakt. Ved neste korsvei vil nok
forventningane være skrudd ned nokre hakk. Den neste plata er visst
spelt inn allerede forresten, stod det å lese i NME.
PS. Fekk berre så lyst til å nevne det, sjølv om Ryan Adams hatar å
høyre navnet på den canadiske middelmådigheten Bryan Adams, ”Demolition”
er lysår betre enn alt Bryan Adams har spelt inn på plate. Dette hevdar
eg fordomsfullt og frekt, for eg har ikkje høyrt alt denne Bryan har
foretatt seg på plate.
Odd Moon 1
november 2002 |
|
