Historien om dette albumet starter der et liv slutter. Bandets hjerte og karismatiske lederfigur, sangeren Bon Scott, døde under tragiske omstendigheter 19 februar 1980, etter å ha druknet i sitt eget spy i bilen sin etter en fyllekule, og plutselig befant resten av det suksessrike bandet seg midt i et uvirkelig mareritt.

Bon Scott og brødrene Angus og Malcolm Young hadde alle skotsk blod i seg. Deres familier hadde noen tiår tidligere emigrert fra Skottland. Melbourne-fødte Phil Rudd var eneste reine australier i bandet, for bassist Cliff Williams var en brite som kom til Australia først på 70-tallet.
Etter flere utrolig bra plater kulminerte det i 1979 med at denne kvartetten fikk gullplate for skiva "Highway to hell". Folk over hele verden rocket foten av seg for hardrock-giganten fra "down under" som ble stiftet i Sydney i 1973.

Heldigvis for bandet var brødrene Young i fullt arbeid med et nytt album da Scott døde, så de fortsatte med å få alle låtene klare til et nytt album i rekordfart - men de hadde altså ingen sanger ennå. Å finne en verdig erstatter for Scott kunne vise seg å bli så vanskelig at bandet ikke ville overleve prosessen. Utrolig nok gikk det ikke lange tida før bandet annonserte en ny vokalist. Den utkårede var Brian Johnson. Han var fra Newcastle i England, og hadde tidligere vært sanger i bandet Geordie. En av Young-brødrene hadde nylig vært på konsert med bandet og blitt imponert over det de hørte og så mens Geordie var på Australia-turne.

Det mest utrolige med denne historien er vel at Johnson ikke bare erstattet Scott på en fenomenal måte uten at fans verden rundt ble ulykkelige, men han hadde også samme sandpapirstemme som Scott, og til alt overmål var han nesten enda mer karismatisk enn Scott, og fant fort sin helt egne stil og personlighet.

"Back in black" er en av tidenes mestselgende hardrockalbum - hele 10 millioner eks. - og har fått toppkarakter i de fleste store musikkmagasiner, som Rolling Stone, Q, Uncut og Mojo.
Plata er minst like stor i dag som den var for snart 25 år siden, og musikere verden over stifter nye coverband i ett kjør med denne skiva som et fjellstøtt fundament. Nå har også plata blitt remastret med fantastisk lyd, den inneholder masse info - og snadderbilder.

AC/DC var egentlig et bluesband som spilte heavy metal. Bandet spilte langsommere enn de fleste andre metalband, men var mye tyngre og seigere, og de lagde fengende allsang-melodier som folk kunne synge til på party og i konsertlokalet. Begge Young-brødrene spilte gitar med livet som innsats - Angus forøvrig ikledd sin tåpelige stramme shorts mens han utfører "The Duckwalk" - som en annen kylling. Resten av bandet fulgte på så godt de kunne når Angus tok helt av, og et rocka komp representert ved Williams og Rudd var potte tighte, og mange millioner par øyne har nok fulgt med på hvordan de utførte saker og ting før de startet opp sitt eget band de siste tiåra. I front sto Johnson og skalv men hans skreik med en rusten rockestemme.

"Back in black" inneholder kun klassikere, og er faktisk en eneste stor hitsamling. Fra kirkeklokkene spiller opp på åpningssporet "Hells bells", til fantastiske "Rock and roll ain't noise pollution" avslutter ballet, finnes det ikke antydning til fyllstoffmateriale. De beste er likevel de jeg nettopp nevnte, sammen med låter som "You shook me all night long", "Shake a leg" og ikke minst tøffe "Givin the dog a bone". Rock blir ikke bedre enn dette, og AC/DC klarte heller aldri å komme opp på dette nivået seinere i sin karriere. Dette albumet, med det særegne svarte omslaget, er dedikert til en av rockens største stemmer: Mr. Bon Scott.

Rock Engh Roll 18 mars 2004

Helt upåvirket av punkbølgen leverte disse australske mammutrockerne i 1977 rå, sprengkåt, riffsterk, minimalistisk hardrock, som i dag, snart 30 år etter, fremdeles ryster de som hører det, uansett om de har hørt på det i alle disse årene, eller oppdaget det nå etter årtusenskiftet, i forbindelse med de nye remastrede utgavene Epic har laget. "Let there be rock" kan meget gjerne være den første skiva du kjøper med bandet, flere av bandets største klassikere bor i den, som...ja, det er faktisk vanskelig å plukke ut favoritter her, men jeg nevner først og fremst..."Problem child", "Whole lotta Rosie", åpningskuttet "Go down", og selvsagt tittelkuttet.

Det finnes ikke mange band som ligner på Ac/Dc, jeg vet ikke om noen egentlig, selv om halve jordklodens rockeglade mennesker går med en Ac/Dc-t-skjorte, men Ac/Dc hentet sin inspirasjon fra Chicago-blues, og folk som Muddy Waters, de tok med seg galskapen til britiske The Who, og vips så har du tidenes feiteste rockelokomotiv fra "down under". Forøvrig, mange har lurt på om Angus Young har funnet på den rare måten og gå på selv. Vel, det har han ikke, han har bare raffinert den. Det er var faktisk bluesmusikeren T-Bone Walker som fant på noe slikt med sitt ville live-show, for fryktelig lenge siden, og rock 'n roll-artisten Chuck Berry fant opp selve ganglaget og utførelsen, men for de fleste hvite mennesker er det Angus Young som har blitt kjent for "The Duck walk". Slik er det med musikken til Ac/Dc også, de har raffinert noe som egentlig negermusikere dreiv med for uendelig mange år siden, for hvis man ser historisk på det så spiller Ac/Dc negerblues på feil hastighet.

Rock Engh Roll 23 juli 2004