Debutalbumet deres er gitt ut med egne midler, men bærer egentlig ikke preg av å være noe typisk lavbudsjettsprodukt med dårlig lyd osv, men snarere et tett og tøft lydbilde som får rockefoten til å vippe. Når bandet attpå til makter å snekre melodiøse, men særdeles rocka spor, samt ballader, og kule tekster, sitter man til slutt igjen med en fet norskspråklig rockeskive.

Det er veldig lett å dra paralleller til de ”store” i norsk rock: Dum Dum, Raga, og til dels også Jokke. Noen av låtene gir meg faktisk lyst til å hive på skiva med Johndoe igjen også. Tekstlinjer som ”sett deg ned baby, slå av en liten prat, for du vet jo at jeg er helt desperat, kynisk og lat” går selvsagt rett hjem hos meg og leder tankene til poeten Jokke. Låter som den siterte Kandidat, åpningssporet Standarisert, Ute, osv. er alle i stand til å sette stemningen på ethvert vorspiel med respekt for seg selv.

Det faktum at bandet ligger så tett oppunder de nevnte band som DumDum, Jokke og Raga, fungerer liksom litt som et tveegget sverd: bare å bli sammenlignet med dem er jo i seg selv et tegn på kvalitet, men når man attpå til har et så likt uttrykk er det lett for å bli anklaget for både det ene og det andre, men Absinth klarer å dra det hele i land med verdighet. Det litt negative med soundet deres er at det blir veldig typsik sånn ”rockpånorsk”. (Uttrykket er lånt av Jørgen Euroboy).

Hele albumet er spilt inn i Klyve Lydstudio i Skien høsten 2005.