Rockehjertet mitt banker ekstra hardt hver gang jeg er innom et antikvariat inneholdende et lass med nedstøvede skiver som bare venter på å bli plukka opp av rett person. For noen år siden var jeg innom et antikvariat i Ohsoslow og så der en cd med et lilla omslag som så temmelig fjernt ut. Jeg sørget for at eksemplaret skiftet eier i rekordfart og omregistreringen gikk ikke i Statens Vegvesen-tempo. Det skulle vise seg at investeringen var et lykketreff. Plata inneholdt nemlig skranglete, guffen psychobilly av beste merke. The A-Bones blander rockabilly og punk og resultatet tangerer tidvis The Cramps beste stunder. Som en ekstra godbit i lydbildet tilbyr Lars Espensen en sexy sax som blåser hull i lillehjernen din og fyller den med godlyd.

Ekteparet Miller og Linna var i 1980-83 medlem av rockabillybandet The Zantees, og Linna var før det igjen faktisk trommis i førsteutgaven av The Cramps. Billy Miller eier også labelen Norton Records og sørger nok for at band som spiller musikk ala The A-Bones, The Cramps og The Zantees har et sted å gå hvis de vil gi ut skiver. The A-Bones lager perfekt musikk for skrudde skaller. Min hjerne har aldri blitt kalibrert ordentlig, sikkert derfor jeg elsker slik skitten, småsur og seig garasjerock som dette. The A-Bones har aldri blitt beskyldt for å være store instrumentalister, men de spiller med hele hjertet og det høres utrolig fett ut for det meste. Jeg aner ikke om bandet har gitt ut bedre skiver enn dette, men får jeg tak i noen skal jeg hamstre.

Det er ikke lett å plukke ut noen spesielle favoritter her, for det meste går i samme deilige tralten, men det er noe spesielt med de låtene Miriam Linna synger på. Hvor ofte har du hørt kvinnfolk synge skranglete rockabilly med punkattityde ? Derfor er låta "Little Bo Pete" temmelig outstanding egentlig. Det humper avgårde med rockabilly-rytmer, sur koring, kvinnelig skrikevokal og hakkete gitarriff. Det er som om vi befinner oss i en møkkete garasje på 50-tallet hvor alle er drita fulle - til og med bikkja. "Hully gully" er også ganske far-out. Den går i et mye seigere tempo og midt i låta begynner ekteparet Linna å snakke japansk til mannen, som svarer på engelsk - eller hva det er. Det er gjennomført helfjernt. Det tredje sporet jeg vil plukke ut er åpningslåta "Bird doggin". Det er rock 'n' roll så hatten passer, og på den viser gubben til Linna at han vet hvor mikrofonstativet står. Dette er så Cramps-aktig moro at det er gøy, men det var det med den saxen da.

Nei, jeg håper virkelig Norton Records gir ut materien sin på nytt på cd, slik at alle som er glad i nedstøva garasjerock får en ekstra godbit å sette gebisset i.

Rock Engh Roll 17 mars 2004