Texas var på begynnelsen av 60-tallet en puritansk og konservativ stat som ikke tålte mange utskeielser i form av fyll, dop og ukristelig oppførsel. Det ble slått knallhardt ned på lovbrudd og uklanderlig oppførsel. Staten Texas hadde også adoptert en nulltoleranse ovenfor alternativ kultur og dommerne var strenge og grusomme mot annerledes tenkende. I dette smale kulturlandskapet vokste Roky Erickson og hans kompiser opp. Om det var tilstandene i Texas eller dopet gutta tok som var drivkraften bak den vanvittige musikken gutta skulle lage seinere vites ikke, men sannsynligvis har det noe med begge deler å gjøre. Myndighetene hadde knapt blitt ferdig med etterdønningene etter det rebelske rockeopprøret på slutten av 50-tallet før Erickson & co. var i gang med noe som var enda verre å takle for de korrekt tenkende i Texas.

13th Floor Elevators slapp sitt debutalbum tidlig i 1966, og "The Psychedelic sounds of..." var det første rockealbumet hvor tittelen eller ordet "psychedelic" ble brukt, og bandet ble således det første bandet som ble kalt et psykedelisk rockeband. Normalt ville bandet blitt plassert i genren garasjerock, men det var altså endel elementer med både band og musikk som førte til at tittelen på albumet også ble navnet på genren. Diskusjonen har jo også pågått siden 60-tallet om hvorvidt det virkelig var The 13 Floor Elevators som var pionerene innen genren; The Mothers Of Invention med Frank Zappa i spissen ga jo ut "Freak out" allerede i 1965, med tekster, uttrykksformer og musikk som i alle fall hadde visse psykedeliske elementer i seg; The Grateful Dead ga ut sitt debutalbum i 1967 - kanskje det mest kjente av de amerikanske syrebanda, og i Storbritannia hadde vi syrehuet Syd Barett i Pink Floyd, som ga ut "Piper at the gates of dawn" i 1967, samt The Beatles, som leverte "Revolver" i 1966. Men hvis vi kobler uttrykket "psykedelisk" med det som var spesielt med The 13th Floor Elevators så skjønner man fort hvorfor det bandet må få betegnelsen stilskapere.

Bandets musikk var bygd på en såle av Chuck Berry-lignende rock 'n' roll. Gitaren til Sutherland var stilt på max vreng og skurr og han var som Harrison og Lennon i The Beatles veldig påvirket av Østens mystikk og melodier. Roky Erickson var bandets ubestridte leder, når han var klar i hodet, og han sang som en smådesperat, syngende varulv - en slags hylende snerring.

Selv om han for det meste var totalt nedsylta i LSD og Marihuana så komponerte han utrolig fengende og spesielle melodier, og måten han sang de på var helt banebrytende. Om det var tilsiktet vet vel ikke han selv engang. I alle fall virker det ofte som om Sutherland spiller en annen melodi enn den Erickson synger, noe som forsterker det skrudde lydbildet. Sammen med Tommy Hall var de to hovedmedlemmene i bandet. Trommis og bassist ble bytta ut kjapt i løpet av de tre årene bandet klarte å holde seg flytende. Mange tenker på Roky Erickson som den viktigste bidragsyteren i The 13th Floor Elevators, men denne nevnte Tommy Hall var litt av en type. Han var arkitekten bak to av de mest spesielle tingene med bandet. Det ene var at han spilte på noe som ble kalt en jugbox, eller rettere en elektrisk jug. Den lagde en vibrerende lyd som overhodet ikke passer inn i et normalt sound - og den var der hele tiden. Utrolig fjernt!

Hadde man ikke visst bedre ville man trodd at en sinnssyk person satt og ødela musikken under innspilling i studio. Men så var det altså bare Hall som spilte jug, ofte svært påvirket av ulovlige medikamenter. Ja, man påstår at jugen hans låt annerledes fra konsert til konsert, og at årsaken var at han fylte den med dop, slik at den låt annerledes halvfull enn halvtom - for å si det slik. Uansett, temmelig far-out var det. For en gjeng!

Trioens heller tvilsomme omgang med dop førte til en rekke fengselsdøgn, spesielt Erickson selv var ofte i fengsel. Det ble til slutt et så stort problem at Sutherland styrte skuta, men han var heller ikke mors beste barn, så allerede etter deres tredje album var det slutt på moroa. "Bull of the woods" fra 1969 inneholdt for det meste leftovers fra de to første skivene, og "The psychedelic sounds of..." og "Easter everywhere" fra 1967 står igjen som klassikere.

Men tilbake til Tommy Hall igjen, han kunne nemlig mer enn å spille jug! Han var bandets lyriker og skrev alle tekstene til bandet. Gjengen var de reneste intellektuelle i forhold til den brautende cowboykulturen som hersket i Texas, og tekstene til Hall handlet om forhold i samfunnet, men i motsetning til Zappa som var kritisk til måten det amerikanske samfunnet ble styrt på, så fremelsket Hall dop og paranoia, og skrev om kjærlighet, vennskap og romantikk på en surrealistisk måte svært få andre enn skrullinger forstår.

Tommy Halls tekster forutser flower-power og kanskje var de de aller første hippie-rockerne. Lyrikk som beskriver dop som noe godt og deilig var ikke spesielt populært hos texanere generelt så bandet ble bura inn ganske ofte. Dessverre ble de offer for dopet selv også så de måtte inn til rehabilitering, spesielt Erickson ble helt satt ut og kom ikke til seg selv igjen før langt ut på 70-tallet.

"Easter everywhere" er kanskje jevnt over en bedre skive enn debutplata, men den inneholder færre klassikere. Spesielt åpningssporet "You're gonna miss me" ble en hit og den har et umiskjennelig syreriff. Halvparten av alle psykedeliske rockelåter på 60-tallet ligner på den låta - som faktisk kan minne litt om The Rolling Stones' sitt utrykk fra sine første skiver. Munnspillet som dundrer inn på slutten av låta og duellerer med Sutherlands sure gitar er bare så utrolig fett å høre på. "Roller coaster" er syrerock på sitt aller beste. Den hypnotiserer deg med sine rare stemninger og man føler seg glad og surrete i huet. "Fire engine" er sammen med hiten jeg skrev om platas herligste spor, og mange har gjort sin versjon av låta seinere. Låta er for meg den definitive psykedelia-låten; den har en surfrock-rytme med skurrete gitar, ulvehyl, syk synging og en aldeles glimrende melodi. Perfekt!
Roky Erickson og hans utskjelte, men høyt elskede gjeng, står igjen som noe av det mest originale i rockens historie. De var pionerer på godt og vondt, og betalte en høy pris for sin eksperimentering i ukjent landskap.

Rock Engh Roll 22 april 2004