-What did George Bush say when he meet Tony Blair?
-Shit, sheisse, merde!

Første gang jeg virkelig fikk foten for funk var i 1980. New wave-bandet Talking Heads fra New York ga ut sin første skive i punkeåret 1977. Bandet utviklet seg eksplosivt og allerede 3 år etter var de blant planetens mest eksperimentelle og spennende band. Låta "Once in a lifetime" på albumet "Remain in light" fra 1980 hadde et rått, gyngende, organisk og sugende bass-spill som satte meg helt ut. Hadde aldri hørt noe slikt før. Leste meg frem til at den slags spilling var funky. Litt research om funk brakte meg i musikalsk nærkontakt med mesterne innen faget, folk som James Brown, Sly Stone (Sly & The Family Stone), Bootsy "Rubber" Collins og ikke minst George Clinton (Parliament). Funk viste seg å være en videreutvikling av soul og begynte å gjøre seg gjeldende fra slutten av 60-tallet. P-funk (Psykedelisk funk) var neste stoppested for min del, men så begynte discomusikken å ta over på slutten av 70-tallet og moroa var over - for denne gang.

Vi befinner oss på et danceparty i Sacramento, California, i 1995. Bandene Popesmashers og Black Liquorice har nettopp fullført en sommerturne sammen. Popesmashers spilte bråkete hardcore punk, Black Liquorice spilte feit funky disco. Kombinasjonen var alt annet enn vanlig, men både publikum og ikke minst bandmedlemmene fikk sansen for koblingen på turneen. Folkene ble derfor enig om å starte opp et nytt band sammen, som tok med seg det beste fra musikken i begge band. Navnet ble !!! (uttales som tre repetitive lyder, for eks, pow-pow-pow) og musikken de spilte var ikke punk, men det var heller ikke funk. Kanskje var det begge deler, eller ingen av delene. Uansett var det noe helt nytt, og temmelig vanskelig å plassere genremessig. Vi snakker om en hybrid mellom svart og hvit musikk, det vil si funk og punk, som sannsynligvis aldri har vært så rendyrket som det !!! lager. Dette ulogiske kollektivet spilte sammen i hele 5 år før de syntes de hadde såpass taket på det at de kunne gi ut en skive. Gjengen ga ut sitt første album i 2001, og fikk ikke bare gode kritikker; Pitchfork mente nemlig plata var latterlig dårlig og vurderte den til 2/10.

"Louden up now" er oppfølgeren, og den har blitt møtt med ovasjoner fra flere hold. Første gangen jeg personlig hørte på !!! - i bilen - var jeg ikke veldig imponert. Det var rotete og litt rart. Fikk ikke sansen for det. Men så satte jeg på skiva hjemme i stua hvor bass, trommer og perkusjonsinstrumenter fikk pumpa seg ut på et større anlegg. Bassisten, Vandervolgen, er ekstremt viktig for det totale lydbilde, med sin utrolig suggererende, funky spilling. Bassen er i tillegg uvanlig høyt mikset, og det buldrer i veggene og dirrer i vaser, vinduer og alskens løse ting i huset når plata spilles, nesten uansett hvor lavt du setter volumet. Når du først har fått tak på, og er positivt innstilt til dette smellfeite kompet, legger du også lett merke til de andre detaljene på skiva. Den viktigste kontrasten til kompet er synginga til vokalist Nic Offer. Han har blant annet fortid i bandet Yah Mos og avleverer tekstene på plata med tæl, fandenivoldskhet og glød - ikke rart da han jo kommer fra punkemiljøet. Tekstene er forøvrig også noe for seg selv, og handler om alt fra puling til politikk, alt kledd inn i et møkkete, svett, kontrastfylt lydbilde. Som et supplement for å gjøre lydbilde enda mer sinnrikt får vi lange dubsekvenser og innslag av elektronika, presentert av Pope, som også spiller gitar.

Låta "Shit, sheisse, merde pt. 2" er nok min favoritt på skiva, tett fulgt av "When the ging gets tough" og "Me and Giuliano down by the old school yard". Sistnevnte er skrevet av Paul Simon, og befinner seg originalt på Paul Simon-skiva "Paul Simon" fra 1972, men den heter egentlig "Me and Julio down by the old school yard". Ellers er den korte The Residents-aktige "Theme from space island" meget interessant. Den viser frem bandet som et eksperimentelt rockeband også.

Jeg vil tro du har gode forutsetninger for å like denne plata hvis du allerede har et etablert forhold til svart musikk, det være seg blues, reggae, R&B, soul eller funk, altså all musikk hvor rytme og groove i utgangspunktet er viktigere enn melodi. Liker du new wave slik den fremsto på slutten av 70-tallet, representert ved artister som Talking Heads, Gang Of Four, PIL, Pere Ubu og Robert Fripp har du også en godbit å se frem til hvis du investerer i denne skiva. Likeledes hvis du liker fransk drum 'n' bass fra 90-tallet, representert ved artister som Daft Punk og Motorbass (sjekk for all del ut albumet "Pansoul"). Det er i denne forbindelse også viktig å trekke frem Prince & The Revolution. Selv om det er en stund siden han trollbandt sine lyttere så er doble "Sign of the times" et prosjekt som tidvis kan minne om !!!.

Funklokomotivet !!! lager i det hele tatt musikk som treffer deg i magen og i skrittet!

Rock Engh Roll 3 august 2004